I dag fikk jeg følgende e-post fra Carlton K. Welsh (en jeg aldri har fått e-post fra før):
Virgins always whizgiggled at me and even bucks did in the civil water closet!
Well, now I hee-haw at them, because I took M eg ad ik
for 4 months and now my putz is quite largest than national.
secure
Jeg skjønner ikke helt hva han vil fram til, men det høres ut som han har det bedre nå.
Jeg er veldig nøye på å ikke kaste søppel ut av bilvinduet. Det er ikke noe hyggelig å se all søpla som samler seg i veikanten. Derfor liker jeg ikke at folk kaster søppel fra bilen. Hadde søpla havnet ute av syne, hadde jeg antakelig syntes det var helt greit. Men søpla synes jo. Dermed er jeg miljøengasjert av estetiske årsaker.
Det hender likevel at jeg spytter en tyggis ut gjennom vinduet. De er så små at de ikke synes, tenker jeg. Jeg passer jo også på at det ikke er noen som ser meg. Så da må det jo være greit.
Her om dagen skjedde det likevel en litt pussig ting i forbindelse med min uskyldige lille miljøsynd. Jeg var på vei tilbake til kontoret etter å ha vært i møte med en kunde, og tygde på en Extra Fresh. Denne tyggegummien har en flytende kjerne, så den blir ekstra saftig og deilig. Men de er litt sterke, og derfor pleier jeg ikke å orke å tygge så lenge på dem. Nå tygger jeg ikke tyggegummi for smakens skyld heller da. Det er mest for å få ned syrenivået i munnen etter å ha spist eller blitt foret med kaffe ute hos kunder. Hver gang jeg snakker med tannlegen min, kan hun ikke la være å prate om hvor lurt dette er, så da gjør jeg selvsagt det.
Men altså.. Jeg var ute og kjørte, og begynte å bli klar for å kvitte meg med den seige lille klatten. Jeg rullet vinduet helt ned for å slippe å gjøre den idiotiske tabben å treffe ruten i stedet for åpningen. Ingen andre var i sikte, så jeg tok litt sats og spyttet tyggisen så hardt jeg kunne. Det er viktig å spytte litt hardt slik at det ikke er noen risiko for at den skal treffe bilen før den treffer bakken. Det var da den litt pussige tingen skjedde. Det hadde jo ikke vært en sjel i sikte, men akkurat i det jeg skulle til å spytte ut tyggisen, nærmet jeg meg en sidegate, og før jeg fikk sukk for meg hadde en Audi TT cabriolet vrengt rundt hjørnet i en drittfart. Du vet hvordan disse menneskene er. Selv sto jeg omtrent stille. Jeg rakk i alle fall ikke å oppfatte denne bilen før det var for sent. Akkurat i det jeg slynget tyggisen avgårde, var Audien oppe på siden av meg. Det eneste jeg så, var at den forsvant i retning kinnet eller eventuelt øret på en ung og trendy hotshot med store solbriller. Sikkert med permanent under capsen også. Mer rakk jeg ikke å se før jeg måtte konsentrere meg om min egen kjøring.
I speilet kunne jeg se litt veiving med armer, og at Audien stoppet. Jeg vurderte å stoppe selv, men vurderte det dithen at det ville være uforsvarlig. Jeg får heller benytte denne anledningen til å be om unnskyldning. Unnskyld, unnskyld. Jeg håper den ikke satt seg fast i noen kroppsåpninger.
Neste gang skal jeg vurdere å spytte tyggisen i et stykke papir i stedet, siden jeg nå har funnet nok en god grunn til å være miljøengasjert.
Som en liten oppfølger til mitt innlegg om Mordersneglen her om dagen, kan jeg nå formidle en sak NRK nylig hadde. Det viser seg at denne sneglen er egnet som menneskemat. Noen vil visstnok også ha det til at de smaker godt. Men slik er det jo med alle slike ting: “Maur? Mmmm. Beste jeg har smakt. Krokodille? Nydelig. Biller? Ah, crispy. Hval? Kjempegodt.” Du skjønner opplegget. Jeg har nå mine tvil om smaken på dette lille bløtdyret er så fantastisk. Og spesielt når man får høre at slimet til brunsneglen (som den altså også heter) er så seigt at selv dyr som vanligvis spiser snegler holder seg unna, ja da er det i alle fall ingen tvil om at også jeg skal holde meg unna.
Men nå har jo disse menneskene som investerer masse tid i sneglejakten en gyllen anledning til å samles og nyte hverandres nyfelte bytter i felles lag. Og da blir det sikkert rom for en gammel jakthistorie eller to også. Så kan barna sitte og lytte med store øyne.
Her er artikkelen hos NRK. Komplett med oppskrift. Noe for deg?
Jeg tenkte jeg skulle poste et bilde fra tidligere i sommer. Det er fra den søndagen Christian og jeg var på Midtåsen og hørte og så forestillingen “Grieg for barn”. Fin oppsetning og fin musikk.
Bildet er tatt cirka midt i forestillingen. Jeg kan ikke helt huske hvilket stykke som ble spilt, men det var for klaver i alle fall. Og det ble så forferdelig idyllisk da disse nymfene kom dansende fra borte i skogen og inn i hagen. Ja, for dette var en gang hagen til skipsreder Anders Jahre.
Denne dagen var det ingen som spurte om når det skulle begynne å bli morsomt heller.
Her i Sandefjord er det mange som er redde for en liten morder som sniker seg rundt om natten. Det er ikke bare én forresten, det er store gjenger. De kryper stille og ubemerket inn i hagene til stakkars engstelige villaeiere som ligger og vrir seg i svette sommernetter. De ligger og lytter. Hvor mange kommer hit i natt?
Min gode venn Petter er nå på vei fra Tyskland til Italia på sykkel! Her er en gutt som ikke er redd for å ta en utfordring. 990 km sykling inkludert en svipp over alpene. Insane in the membrane, som Cypress Hill ville sagt det. Eller respekt, som innvandrere, rappere og bloggere sier. Og ikke nok med det. Han sluttet å røyke i samme åndedrag!
Uansett: Han blogger daglig om turen, med bilder og gode greier. Vi følger spent med.
I en kommentartråd etter Egoistens innlegg om Kommunal- og regionaldepartementets informasjonskampanje i forbindelse med årets kommune- og fylkestingsvalg, kom vi inn på emnet politisk reklame.
Det er noe jeg er skeptisk til. Skeptisk, men ikke beint motstander av. Og ikke politisk reklame generelt heller nødvendigvis, men mer spesielt valgkamp-reklame. Hvorfor? Jo, fordi etter min oppfatning har reklame ofte en høy andel av påvirkning av underbevisstheten. Budskapet trenger ikke være spesielt fornuftig. Det viktigste er å få prentet inn merkevaren. Det kan være så enkelt som å få prentet inn at Fremskrittspartiet er det lurt å stemme på. Ingen spesiell grunn. Fargene var fine. Dama var pen. Stemmen var betryggende. (more…)
Her for en ukes tid siden var jeg i Kristiansand og så på Kaptein Sabeltann-forestillingen sammen med Christian. Christian er et fantastisk menneske på fem år som også er sønnen min. Han er veldig fan av Kaptein Sabeltann, og har vært det siden gud vet.
Forestillingen begynte kl 23 på kvelden inne i Dyreparken. Flere hundre barn og voksne stuet seg sammen i et fullstappet utendørs amfiteater. Scenen besto av strand og brygge samt Kaptein Sabeltanns båt Den Sorte Enke. Det hele ble en flott opplevelse med mye lys-, lyd- og røykeffekter som sikkert gjorde dypt inntrykk hos de fleste av de små. Absolutt noe å anbefale for dere med barn på 5-10 år. Noe særlig yngre enn det tror jeg ikke er så lurt. Det var en del små, sovende kropper som ble båret ut i foreldrenes armer i løpet av den to timer lange forestillingen.
Men så til det jeg syntes var litt trist: Da forestillingen var nesten ferdig, begynte en del folk å ta med seg barna sine og gå. Det var tydelig at en del ante at det kom til å bli litt køgåing på vei ut etter at det var slutt, og ville unngå dette ved å gå før det ble trengsel. Det var ikke så mange, så jeg tenkte ikke så mye på det da. Men så da det omsider var slutt på forestillingen, og skuespillerne stilte seg opp for å bukke og ta i mot applausen, da reiser omtrent halvparten av publikum seg opp. Ikke for å gi stående ovasjoner, men for å gå. Er det bare meg, eller er ikke dette forferdelig uhøflig overfor skuespillerne? Er det et bra forbilde for våre barn å storme avgårde så fort vi har fått tilfredsstilt våre behov, uten en tanke om å takke?