Jubel

Her i Sandefjord er det mange som er redde for en liten morder som sniker seg rundt om natten. Det er ikke bare én forresten, det er store gjenger. De kryper stille og ubemerket inn i hagene til stakkars engstelige villaeiere som ligger og vrir seg i svette sommernetter. De ligger og lytter. Hvor mange kommer hit i natt?

Jeg skal ikke tulle mer. Som du sikkert gjettet, snakker jeg om Mordersneglen, eller brunsnegl eller iberiaskogsnegl som den en smule mindre dramatisk heter. For selv om den er en åtseleter og en riktig slikkmunn når det gjelder de kjære blomstene og plantene til de stolte villaeiere, har jeg ikke funnet noe sted at den faktisk dreper noe. Likevel skjønner jeg at borgervernet har funnet et slikt fryktinngytende navn på fienden. De trenger å demonisere fienden. De må ha noe som samler fronten, og som lar samvittigheten hvile når de systematisk utfører sin rensing og avliving av denne ivrige lille skapningen.

Til og med kommuneadministrasjonen bruker tid og midler på disse små monstrene. Det er det jo ikke noe å si på. Når georginene i Blomsterbyen står i fare for å bli oppspist av de brune horder, er det klart at kommunen trår til og kjemper sammen med borgerne i den ærerike kampen. Inne i de gamle, slitne sykehjemmene ligger de som snart skal dø og applauderer sakte. De plantet kanskje selv mange av disse georginene, og de vil heller dø alene i mørket mens sykepleierne er ute og plukker snegler enn å se deres livsverk, de stolte hagene, bukke under for denne motbydelige fremmede parasitten.

Det er mange nyttige stridsteknikker kommuneadministrasjonen kommer med for å ta fienden av dage: Legg dem i salt, kok dem, frys dem ned, smitt dem med dødelige mikroparasitter. Og alt mens de enda lever selvsagt. Men den beste metoden, for de mest innbitte stridende, er å klippe sneglene i to (eller flere deler hvis man er veldig forbannet). Da kommer nemlig kameratene for å spise den falne. Ikke villaeierens kamerater da naturligvis, men sneglens kamerater og familie. De har det kanskje som et slags religiøst minnerituale, men de fleste mener at dette er en barbarisk skikk de har dratt med seg fra Iberia. Desto større grunn til å klippe opp også disse skapningene som har sneket seg fram i mørket for å meske seg i likskjendingen.

Fra sidelinjen følger jeg med og kommer med avmålte heiarop når jeg ser naboene er ute med saksen og saltbøtten. Innerst inne holder jeg kanskje litt med den stillferdige og avslappede fyren som titter undrende frem fra et jordbærblad og lurer på hva alt oppstyret dreier seg om. Har dere ikke annet å bruke tiden på?

This entry was posted on Wednesday, August 22nd, 2007 at 14:08 and is filed under Meninger. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.