Jubel

La meg si et par ord om kaffe.

Kaffe er verdens mest aksepterte rusmiddel. Selv har jeg drukket det siden jeg var rundt 20 år. Som vi alle vet, virker kaffe oppkvikkende. Hvis man begynner å bli sigen, kan man våkne ganske fort ved å hive innpå litt kaffe.

Det ikke så mange er klar over, er at kaffe virker på en måte som er motsatt av beroligende. Hvis man har litt angst, kan kaffe virke som en forsterker på denne følelsen. Og hvem har ikke litt angst innimellom? Forresten: Vi snakker egentlig om koffeinholdig kaffe her. Koffeinfri kaffe har andre skadevirkninger.

Selv merker jeg dette ganske fort. Etter at jeg sluttet å drikke koffeinholdig kaffe, ble jeg ganske fort mye mer avslappet. Noen vil vel her gjerne skyte inn at jeg ikke akkurat er den personen som trengte å bli enda mer avslappet, men her snakker jeg om en indre ro som er vanskelig å få til når man går på kaffe. Jeg tror de fleste som drikker kaffe skjønner hva jeg snakker om når de tenker etter.

Men kaffe kan altså gjøre at man føler seg mer opplagt også. Hvis man er på jobben og skal få unna en oppgave i en fei, så kan kaffe være tingen. Problemet er bare det at det er så lett å få overdose. Hvis man får i seg litt for mye, så blir det vanskelig å konsentrere seg om oppgaven. Man kan gjerne bli veldig kjapp til å sjekke mail eller skrive noe greier, men ofte blir det å gjøre andre ting enn akkurat den høyest prioriterte oppgaven.

Jeg har altså “egentlig” sluttet å drikke kaffe. Men så i dag skjedde det noe som har gjort at jeg har fått i meg et par kopper likevel. Det ble nemlig installert en kaffemaskin på jobben. Ikke en trakter slik vi har hatt i alle år, men en kaffemaskin som maler kaffebønner for hver eneste kopp man skal lage. Også blir det litt sånt lysebrunt skum på toppen. Jeg tenkte at jeg får jo bare teste en liten kopp for å smake hvordan den er. Og den var OH MY GOD-deilig. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Sjelden har jeg smakt en så god kaffe noe sted.

Hvordan skal jeg klare å holde meg unna denne  nydelige drikken? *sutre*

I dag var det tid for min årlige tannlegetortur. Det vil si: Det har ikke alltid vært årlig. I år var vel i grunnen første gang det kun hadde vært ett år siden sist. Men nå er jeg blitt voksen tror jeg. Når man klarer å gå til tannlegen jevnlig til tross for at man vet at det er tildels store smerter forbundet med det, så er man blitt et hakk mer voksen. Ok da, så er det ikke så store smerter, og i en alder av 34 år så burde man muligens klare å få til dette uansett. Voksen eller ei.

Men altså.. Jeg visste hva jeg skulle gjennom, for jeg var på en sjekk for to uker siden. Da fant hun ut at det bare var en gammel fylling som var løs. Flott. Det betyr bedøvelsesprøyte, boring, pussing, fylling, laserstråling og atter mer pussing. 1.170 kroner kostet denne løse fyllingen å reparere. Jeg klager ikke da.

Akkurat sprøytestikking og boring og den smæla der synes jeg faktisk ikke gjør så vondt. For tannlegen min er veldig sympatisk. Hun hater nemlig også at det gjør vondt når hun selv skal behandles. Hun må ha masse, masse bedøvelse sier hun, men så får hun sikkert sprøytene til innkjøpspris også. Hun er i alle fall veldig flink til å sette sprøytene, så jeg merker ikke stort.

Det er først når jeg er ferdig hos min sympatiske tannlege at den virkelige torturen begynner. Når jeg skal inn til min sympatiske tannpleier. Også hun er veldig søt og hyggelig. Men du verden så vondt det gjør når hun setter i gang! Jeg er litt plaget med tannsten, så hun krafser, klorer, pusser med sandpapir og sandblåser til slutt med en salt/sitron miks. Det er sikkert mange som kjenner seg igjen. Denne torturen er jeg ganske så stolt av meg selv som klarer å gjennomføre helt frivillig.

Og til slutt, etter at jeg har spyttet ut tre, fire munnfuller med blod og stein, er vi ferdige. Jeg får litt fuktet papir til å tørke blodet av ansiktet. Så foreslår hun at jeg bruker tanntråd hver dag. Og det gjør jeg allerede, forteller jeg henne. Men den tanntråden er nok ikke bra nok. Også anbefaler hun at jeg skal bruke elektrisk tannbørste. Og det gjør jeg også allerede. “Hmmm. Ja, men det er jo flott. Da ses vi neste år.”

All denne moroa kostet til sammen ca 2.200 kroner og tok til sammen ca en time å gjennomføre. Men jeg klager ikke altså. Klager du?

Frøken Makeløs skrev en liten plopp om at vi trenger litt oppmuntring i disse dager. Hun postet en svært så munter sang, så da tenkte jeg at da kan vel jeg også gjøre det.

Jeg hadde egentlig tenkt å gi dere Nina Simones versjon av Feeling Good, for den er jeg veldig glad i, men så gikk jeg for Muse sin i stedet. Selv om den er noe melankolsk, så er den i mine ører en veldig positiv sang om å begynne på nytt.

Edit igjen: Er det mulig? Må jeg virkelig ha en plug-in for å få det til? Dere får bare trykke på lenken så lenge.

Edit til slutt: Endelig fikk jeg det til. Måtte nok ha plug-in ja. Vel, vel.. Enjoy.