Jubel

Et lite boktips mens vi venter på at våren skal slå ut i full blomst.

Da jeg gikk på gymnaset på begynnelsen av nittitallet, viste engelsklæreren oss en filmatisering av en roman som heter “Fluenes Herre”. En sånn passelig bra film. Det var et par scener som festet seg inni hodet mitt. Men den kom ikke inn på topplisten over mine favorittfilmer. Ikke i nærheten en gang. Så derfor tenkte jeg ikke noe mer over romanen den var bygget på. Jeg var ikke interessert i å lese en sånn passelig bra roman. For jeg tenkte jo at boken ville være omtrent som filmen. Dessuten visste jeg jo hvordan det gikk. And that’s a showstopper.

Her er hva den handler om:

Fluenes herre er historien om en flokk skolegutter som strander på en ubebodd koralløy etter et flykrasj. De velger en leder, Ralph, som forsøker å skape et samfunn med faste regler og oppgaver for hver enkelt. Men Ralphs samfunn går til grunne i rivalisering og barbari. Det som en gang var en flokk vanlige gutter, blir til en bande primitive villmenn.

Siden den gang har boken dukket opp flere ganger. Av en eller annen grunn. Etter hvert ble jeg også klar over at forfatteren William Golding fikk Nobels Litteraturpris. Så dukket den opp på lister over “verdens beste bøker”.

Så da “Fluenes Herre” lyste mot meg fra en bokhylle på biblioteket her om dagen, bestemte jeg meg for å lese den. Til tross for at jeg kjente slutten.

Jeg leste den på to dager. En fantastisk spennende og interessant bok. Og “velkommen etter” vil sikkert mange si. Jeg kan bare skylde på en velmenende engelsklærer som “hindret” meg i å lese den tidligere.

Som du sikkert gjetter, er boken mye bedre enn filmatiseringen. Filmen kan på ingen måte måle seg, og er ikke mer enn en vag illustrasjon av den originale historien. Innholdet avviker dessuten i så stor grad at de nesten ikke kan sammenlignes.

De som har lest romanen vil nok være enige med meg i at den er ganske så moraliserende. Men samtidig forsøker den å peke på hva det er som gjør at “siviliserte” mennesker kan forvandles til “villmenn” når de rette omstendighetene er tilstede. Golding vil ha dette til å være noe som medfødt og en form for iboende ondskap i alle mennesker.

Med alle kriger og folkemord som har foregått, og fremdeles pågår, vil jeg si at boken fremdeles er høyst aktuell. Selv mer enn 50 år etter at den ble skrevet.

Hvis du synes sosialpsykologi er interessant, eller hvis du bare er ute etter en veldig spennende og lettlest historie, eller begge deler, er dette neste bok. Hvis ikke vil du sikkert angre på at du ikke leste den tidligere, den dagen du omsider henter den hjem fra biblioteket.

PS: Det er laget to filmatiseringer. Vi så den som ble laget i 1990. 1963-versjonen skal være bedre.

Nå er vi kommet halvveis i tv-serien. Nærmere 1 million nordmenn ser hver episode.

Akkurat hvor mange som er interessert i en serie, film, bok eller hva det måtte være, er ganske uvesentlig for meg, men det hender det er en indikasjon på kvalitet. Dette er for all del ikke alltid tilfellet, neida. Det er bare å se på Harry Potter, Hotell Cæsar, Tore På Sporet, Isfolket etc, så det er vel egentlig veldig upålitelig indikasjon når jeg tenker meg om.

(more…)

Jeg merker at Nobels Fredspris mister cred. Når sluttet fredsprisen å handle om fred? Har klimaendringene nå så til de grader varmet opp hjernene til folk at absolutt alt kan kobles til klima? FNs Klimapanel og Al Gore, med sistnevnte i spissen selv-føl-ge-lig, har som alle mennesker nå vet fått Nobels Fredspris i dag. (more…)

Da var første episode av NRKs filmatisering av Anne B. Ragdes Berlinerpoplene og Eremittkrepsene sendt. Dette er altså de to første bøkene i hennes trilogi. NRK beskriver den slik:

Norsk dramaserie basert på Anne B. Ragdes romaner, Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. (1:6) De tre Neshovbrødrene samles for første gang på mange år ved morens dødsleie. Yngstebroren Erlend jobber som vindusdekoratør i København. Margido eier et lite begravelsesbyrå og eldstebroren Tor driver slektsgården. Torunn er Tors ukjente datter som møter familien for første gang når farmoren blir syk. Møtet blir skjebnesvangert for dem alle. Med Nils Sletta, Espen Skjønberg, Bjørn Sundquist, Jon Øigarden, Andrine Sæther m.fl.

(more…)

For en liten tid tilbake bestemte jeg meg for å lære mer om Roald Amundsen. Jeg var nettopp ferdig med en bok, og hadde behov for å finne ut hva jeg skulle lese videre. I flere år hadde jeg også vært klar over at Tor Bomann-Larsen hadde skrevet en grundig og avslørende biografi om polfareren. (Hurtig sammendrag: Født 1872, førstemann på sydpolen foran engelskmannen Robert Scott, ble aldri funnet etter at han forsvant under en redningsaksjon i nordishavet - 55 år gammel).

Men hvorfor lese om en fyr som døde for snart 80 år siden?

Jeg tror noe av svaret må ligge i at jeg så lenge jeg kan huske har vært interessert i mennesker som har stukket seg ut på et eller annet vis. De kanskje mest interessante er de som har hevdet seg over alle andre, gjerne kjempende mot strømmen, for til slutt å vinne en knusende seier. Og da helst en seier basert på intellekt, kunnskap og viljestyrke. Hva som egentlig interesserer meg ved disse menneskene, er at jeg vet at de generelt sett hadde like stor sjanse som hvem som helst andre til å hevde seg, men likevel var det noe som gjorde at nettopp disse klarte det. Det er kanskje det at disse menneskene kunne vært deg eller meg, men noe gjorde at de skilte seg ut.

Jeg snakker om mennesker som Buddha, Alexander den store, Julius Cæsar, Jesus Kristus, Keiser Augustus, Harald Hårfagre, Leonardo da Vinci, Marco Polo, Abraham Lincoln, Fridtjof Nansen og altså Roald Amundsen. Sånne folk. Noen har naturligvis stukket seg noe mer ut enn andre, men alle har i stor grad hevet seg over den “gemene hop”.

Spørsmålet er: Hva er nøkkelen til suksessen? Det er nok mange faktorer som spiller inn, men på det personlige plan vil jeg si at det kan virke som at det er noen ting som er fellesnevner: selvinnsikt, aktiv målsetting og motivasjon. Dette er ting jeg også er overbevist om at de fleste av oss kan få til. Men ett sted må man begynne.

Nå skulle det vise seg at Amundsen ikke var en utrolig edel mann. I stor grad var det Nansen som var hjernen bak sydpolekspedisjonen. Det var også Nansens skip Fram som ble brukt til å frakte mannskap og forsyninger til ekspedisjonens base på iskanten. Men Amundsen gjorde det han følte han måtte og gjennomførte. Nok om det. Spennende og interessant bok: Roald Amundsen - En biografi.