Jubel

Jeg har bestemt meg for at dette skal være en nyttig blogg. Eller det skal i alle fall ikke være en sutreblogg. Det er nemlig fort gjort å skrive om folk og dyr som man føler seg litt bedre enn. Jeg kunne for eksempel skrevet mye sutring om valget i USA eller om den hyklerske nye “miljøbevisstheten” som alle menneskene i verden nå er i ferd med å få. Men sånt skal jeg ikke skrive om. Det blir for negativt. Det kommer ikke noe godt ut av det. Så da får det heller bli litt lenger mellom hver gang jeg skriver noe.

Men jeg kan skrive om en litt morsom nyhet da. Kina har nemlig forbudt bruken av plastposer (kjent som “påsær” her i Sandefjord). Det er BBC som melder dette. Da dreier det seg om typen handlepose, hvis jeg skjønner det riktig. Myndighetene begrunner dette med at et overforbruk av plastposer har resultert i alvorlig forbruk av energi og ressurser, samt skapt mye forurensning. Dette er vel de samme kameratene som smekker opp et nytt kullkraftverk i uka, er det ikke? Vel, et sted skal man begynne. Og alle monner drar, eller noe slikt. Heia Kina!

Jeg sutrer ikke altså, for dette er egentlig et godt tiltak. Etter hva jeg kan huske å ha lest så går det faktisk mye energi til for å produsere disse posene. Og de er heller ikke så resirkuleringsvennlige. Det er klart det er litt pes, men vi hadde nok vent oss til å ta med handlenett til butikken etter hvert også. Akkurat som alle aksepterer røykeloven.

Fargesjefene i Pantone har talt: Årets farge 2008 blir irisblå, eller Blue Iris som er det offisielle navnet. Blått med litt drag mot fiolett da altså.

Fargen skal være en god representant for den gjeldende fargeretningen innen fashion, kosmetikk og hjemmeinteriør.

“Som en refleksjon av samtiden trekker Blue Iris sammen det pålitelige aspektet av blått med en understreking av en sterk sjelegranskende fiolett tone. Emosjonelt er den forankrende og meditativ med et hint av magi.”

Ja, ja. Jeg synes den er riktig så fin i alle fall.

Bildet av en irisblomst er lånt fra joebarrphotographer.com

Det har vært litt småprat omkring nyheter, og om hva som er interessante nyheter. For min del er de fleste “vanlige” nyheter ikke bare uinteressante, men også direkte uønskede. Nyheter på tv unngår jeg så godt jeg kan.

Read the rest of this entry »

Her er en rask og fin meditasjonsteknikk som alle har tid til; tidsklemme eller ei. Den er kjempelett, og passer for både dem som aldri har prøvd meditasjon før og for dem som er godt erfarne.

Dette er altså en meditasjon som du kan gjøre når du dusjer.

1. Plassér dusjhodet et stykke over hodet ditt og regulér varmen til passelig varmt. Jeg liker å ha det litt ekstra varmt og godt.
2. Still deg med ryggen til kranen, lukk øynene og bøy hodet bakover slik at vannet trommer mot pannen din, men samtidig slik at nese og munn er tilstrekkelig fri for vann til at du kan puste lett. La armene henge slapt langs kroppen.
3. Prøv å stå slik at vannet renner inn i ørene og stenger ute alle andre lyder enn sildringen av vann. Nå vil du sannsynligvis høre lyden av vannet som trommer mot pannen din. For meg høres det ut som et litt kraftig regnvær.
4. Pust rolig og med dype åndedrag. Konsentrer deg om regnlyden. Prøv å ikke tenke på noe annet. Hvis du plutselig finner ut at du tenker på noe helt annet, så er det helt vanlig. Styr konsentrasjonen tilbake til regnlyden.
5. Slik kan du stå så lenge du føler for. Jeg pleier å bruke 2-5 minutter. Avslutt når du føler at det passer, gjerne før varmtvannstanken er tom. Etterpå vil du føle deg avslappet og rolig.

Hvis du vil, kan du også tenke på et sted hvor det regner når du står der. Det hender jeg forestiller meg at jeg står i en liten hytte på stranden på en folketom sydhavsøy og at regnet pøser ned i havet nedenfor mens jeg speider ut i horisonten.

Kanskje kan det være en god idé å prøve å sitte på en krakk, men husk å justere høyden på dusjhodet slik at strålen ikke blir for spredd.

Ikke overraskende er The Wire et veldig friskt pust i krimserie-sjangeren. Etter å ha sett de to første episodene, begynner plottet og karakterene å feste seg.

Noe som er spesielt med denne serien, er at den viser virkeligheten fra begge sider. Selv om det virker som om hovedvinklingen er fra etterforskernes ståsted, går forfatterne også inn for å vise hva som beveger seg i hodene til folkene i ghettoen. Faktisk tar de for seg alt fra dommere og politisjef til dophuer og langere, med hele spekteret mellom. Egentlig ikke noe helt nytt, men det er mye mer nyansert og “usminket” i The Wire enn jeg har sett i noen annen amerikansk krimserie tidligere. Vanligvis er det de “snille” og de “slemme” stort sett i skarp sort/hvitt-kontrast. Her er grensene mer utvisket. I The Wire er de snille ofte slemme, og de slemme viser seg å være mennesker.

Jeg velger også å tro at den store andelen svarte i hovedrollene ikke skyldes at man kun ønsker å være politisk korrekt. At stort sett alle som bor i ghettoen er svarte kommer jo ikke som noen overraskelse, men vanligvis besettes de fleste av snille-rollene av hvite skuespillere. The Wire virker det som har mer realistisk fordeling.

Det er også fint at ting for en gangs skyld ikke utspiller seg i NY eller LA, men altså i Baltimore.

Her gjelder det å følge med på hver eneste episode, og jeg gleder meg skikkelig til den neste.

Nå er tiden inne for å mimre litt om tider som har vært og tider som skal komme. En av mine favoritter når det gjelder feelgood: Summertime med Ella Fitzgerald og Louis Armstrong. Som vanlig ispedd en god klype melankoli.

Ha en hyggelig helg!

Som den entusiastiske småbarnsfaren jeg liker å beskrive meg som, er jeg konstant på jakt etter morsomme ting jeg kan gjøre sammen med sønnen min. Det beste er å finne ting som jeg synes er morsomme og interessante selv, og som vi kan gjøre sammen. Det er ikke alltid så lett å finne slike ting, siden det som er moro for en femåring ikke så fryktelig ofte sammenfaller med hva som er moro for en som er nesten 30 år eldre.

Nå har det seg heldigvis slik at jeg skjønner hvordan man søker på internett, og jeg vet hvor biblioteket ligger. Det kommer man fryktelig langt med.

To anbefalinger for folk (fedre) som vil tilbringe tid sammen med barn og samtidig ha det litt gøy selv:

• Les Wireds blogg Geekdad. Som navnet indikerer, er den rettet mot fedre som er geeks i varierende grad, men det er vel alle fedre? Mange gode tips til leker og aktiviteter.
• Lån Pappa kan alt : hemmelig håndbok for verdens beste far (og bestefar) på biblioteket. Dette er en bok som tar for seg utrolig mange ting. Alt fra hvordan man lager seljefløyte til hvordan man snakker om vanskelige ting.

(Motsatsen er altså ikke å ha det gøy, noe som ikke er særlig moro for verken liten eller stor. Dette kan virke åpenbart for alle uten kontakt med barn, men dere andre vet hva jeg snakker om).

PS: Bildet har ikke så mye med saken å gjøre, men jeg syntes det var litt morsomt.

Søndag kl 21.15 starter The Wire på NRK3. Vi snakker altså om “den beste tv-serien noensinne”. Bedre enn Twin Peaks, Sopranos, Lost, Six Feet Under, House og Riget.

Hvis dette er tilfellet (og mye kan tyde på det), har vi mye godt i vente. Serien har allerede gått fire sesonger i USA. Til strålende kritikker, som det heter. En femte og siste sesong er på vei.

Av bildet kan det kanskje se ut som en typisk CSI-greie (bare med flere svarte på rollelista), men dette er nok langt fra virkeligheten. Selv om det er en kriminalserie, er det nok langt mer innholdsrikt enn som så.

Hurra for NRK!

Folk som har fulgt mistenkelig godt med her vet at jeg er ørlite grann interessert i etiske dilemmaer. Det vet også de som ikke følger med her, men som kjenner meg godt sånn ellers. Eller de burde vite det. Det er kanskje ikke alle som har fått det med seg, men de kjenner meg nok ikke så godt likevel.

– Urk, så kjedelig, bues det fra salen igjen. Etiske dilemmaer? Hva er nå det for noe liksom-intellektuelt snikksnakk fra deg igjen?

Tja. Det er like spennende som etikk og moral. (– Akkurat! Kom til saken så vi får lagt oss). Ok, selv om en del av dere vet godt hva et etisk dilemma er fra før av, så serverer jeg et lite eksempel. Mye mer spennende enn å sitere den tørre definisjonen.

Du er ute og kjører på en øde strekning langs en fjellvei. Etter en stund kommer du rundt en sving. Der oppdager du en skolebuss full av barn som står og balanserer på kanten av et stup. De kommer ikke ut.

Du flytter blikket, og oppdager at en bil ligger brennende på hodet i veikanten. Til din store forskrekkelse ser du at det er bilen til broren din. Du løper bort og finner moren din og broren din klemt fast inni bilen, men ellers tilsynelatende i god behold.

Nå oppstår dilemmaet: Du kan velge mellom å slukke brannen i bilen for å redde familien din, eller du kan løpe bort for å forsøke å hindre bussen i å tippe utfor stupet. Du kan ikke rekke begge deler.

Dette er et dilemma som for mange er lett å avgjøre i teorien, men som kanskje vil være mye verre i praksis.

Ville du valgt å redde barna? Ja, de er jo tydeligvis langt flere enn familien din. Hva om det bare var tre voksne i bussen? Ville du fortsatt valg å redde dem fremfor familien din? Hva hvis en av de tre var Adolf Hitler?

Etiske dilemmaer går som regel ut på å velge mellom to eller flere alternativer hvor utfallet alltid blir galt på den ene eller den andre måten. Etiske verdier kommer i konflikt med hverandre.

Jeg serverer et dilemma til:

I 1842 forliser et skip langt fra land uten at det ble sendt ut noe SOS. Kapteinen og 30 andre overlevende har kommet seg i den eneste livbåten de rakk å få på vannet før skipet forsvant til havets bunn. Båten kan egentlig ikke ta flere enn sju mennesker, men den holder seg såvidt flytende selv med så mange ombord. De overlevende består av mannskap, menn, kvinner, barn, sårede, friske og syke.

Så begynner det å blåse opp til storm. Kapteinen må ta et vanskelig valg basert på lang erfaring på sjøen. Han beregner at det er omtrent 1500 kilometer å ro inn til land. Hvis de kaster halvparten av de overlevende overbord, mener han at de vil ha en sjanse til å klare seg gjennom stormen og med provianten som finnes, ro inn til land. Men da skal de ro skikkelig hardt.

Noen foreslår at de svakeste skal kastes ut slik at de sterkeste kan ha en sjanse til å overleve. Andre mener at de alle bare må møte skjebnen sammen.

Hva ville du valgt?

Den egentlige grunnen til at etiske dilemmaer er interessante, er kanskje at de får folk til å måtte tenke gjennom egen etikk og verdier for å kunne gi et svar. Og svarene er interessante fordi de på en relativt klar måte kan formidle disse verdiene til andre.

Om ikke annet så er dilemmaene brukbare utgangspunkt for en livlig diskusjon. Bland inn litt sterke meninger og høyt temperament også, så får du en bra miks til vennekvelden. Slår Idol-diskusjonen i hvert fall.

Nå er vi kommet halvveis i tv-serien. Nærmere 1 million nordmenn ser hver episode.

Akkurat hvor mange som er interessert i en serie, film, bok eller hva det måtte være, er ganske uvesentlig for meg, men det hender det er en indikasjon på kvalitet. Dette er for all del ikke alltid tilfellet, neida. Det er bare å se på Harry Potter, Hotell Cæsar, Tore På Sporet, Isfolket etc, så det er vel egentlig veldig upålitelig indikasjon når jeg tenker meg om.

Read the rest of this entry »